Drømmer jeg ikke helt kan forklare

I det siste har jeg sovet mye, men er likevel ustyrtelig trøtt om morgenen. Kankskje trøttheten kan komme av at jeg har drømt en del rart og morsomt i det siste.

For eksempel drømte jeg her om natten at jeg var en ensom, vakker, ung jomfru i en westernlandsby som var ulykkelig forelsket i helten/skurken i denne byen. Dette var da Llewelyn Moss, han som var i No Country for Old Men (Josh Brolin). Altså var drømmen satt tilbake i tid, ca 1800-tallet.

I min drøm var Llewelyn Moss ennå kjekkere enn i virkeligheten og var en skikkelig barsking som jeg ikke kunne motstå. Men han var altfor opptatt med skyting og slåssing for å se min vei. Men en dag snudde lykken - min helt hadde vært i så mange dueller og kraftige bruduljer at han var mektig sliten. Han fant det nok passende å slappe resten av dagen med en kvinne - vel, jeg husker faktisk han brukte ordet "frille" i den sammenheng. Uansett ble jeg valgt - og jeg husker vi låste oss inn et vaskekott (hvorfor jeg klarte å putte et tidsuriktig vaskekott inn i disse scenene får jeg ta på egen regning). Uansett er dette starten på en het elskovsakt. Vi kysser, klemmer og drar av hverandre klærne. Buksene hans skal av og som ung jomfru i drømmen er jo dette noe jeg har ventet på leeeenge.... Men så....

Hva pokker er det jeg drømmer?!? Her kunne jeg hatt en romanse etter beste Romantikk-ånd, men så klarer jeg på burlesk vis å ødelegge det hele. Det viser seg nemlig at når jeg tar av buksene, så er hele sulamitten skutt i stykker. Altså det er blod, det er krater av kjøttsår, og det er ikke noe igjen på min helt som kan minne om et mannlig lem.

Sukk.

Antar at det var den uromantiske, sadistiske delen av meg som våknet der på slutten. Jeg hater jo som sagt forutsigbare, happy endings. Men denne hadde jeg ikke helt sett for meg.

Desperat ungkar

I natt drømte jeg at Ungkaren-Stig var helt på tuppa etter lillesøsteren min. Han løp rundt blokka vi bor i , han hoppet opp på verandaen, gnei seg oppover ytterveggene, han hylte, ulte og oppførte seg som en hankatt i vill parringstid. Han sendte til og med tekstmeldinger til meg for å be meg "spørre på henne" fra ham.

Herregud - dette etter kun å ha sett èn episode.

Når enden er god...

Det ble ikke den påskeferien jeg hadde tenkt meg, men det ble jo påske lell. De fem første dagene lå jeg sengeliggende med kraftig influensa. Jeg var forbannet, bitter, sur og tverr - men prøvde å tenke positive tanker. Dette er hva som kom ut av det feberhete hodet mitt.

Frikkes positive tanker over å være syk i påsken:

• Jeg bruker faktisk ikke èn krone på å ligge her i senga.
  
• Alle muskler som jeg mot for modning har bygget opp gjennom trening er borte vekk. Det blir bare kjempegøy å trene disse opp igjen!
  
• Et underskudd av sosial omgang vil gjøre meg uhyre interessant for venner og kjente etter påske.
  
• Jeg har sluppet å bruke opp masse kontaktlinser. Mørket er jo svart uansett blind eller ikke.
  
• Skiutstyret mitt har sluppet å bli ødelagt. Her har jeg spart noen kroner.
  
• Det å være syk gjør at jeg setter større pris på livet (guuud, dette var drøyt...)
  
• Når alle andre i huset er syke, og faktisk mer syke enn meg, får jeg ikke overdrevent stell. Dette er også med på å sette større pris på livet.
  
• Jeg har ikke hatt problemer med å finne ut hva jeg skal ha på meg.
  
• Man slipper å sminke seg og vaske håret.
  
• Oi - dette er den lengste hvite perioden jeg har hatt på lenge.
  
• Maten smaker jo ingenting grunnet fraværende smaks- og luktesans. Dette er en ypperlig sjanse til å spise ting jeg egentlig ikke er så glad i. Være seg ål, blekksprut, rosiner, tran og fårikål.
  
• Jeg blir godt kjent med min egen misunnelse og bitterhet. Jeg får også god tid til å lære å bekjempe denne.
  
• Jeg er verdens heldigste som bor i Norge og har det ellers bra. Reality check.
  
• Jeg har ikke fått lest noen krimbøker - da kan jeg spare disse til neste år.
  
• Jeg har ikke kranglet med søsknene mine.
  
• Jeg har hatt feberdrømmer om tall og utregninger på jobben. Dette er bare positivt da jeg blir mer forberedt til jeg skal tilbake på jobb etter påske.
  

Men så kom langfredag - og jeg sto opp fra de halvdøde sjette dag med ski på beina. Dette er utsikten fra Brumundkampen og over Hedmarksvidda. 1. påskedag 2008

Foto: Privat. Brumundkampen, Hedmarksvidda

Korttidsfremsynt

I natt våknet Erik og jeg samtidig. Merkelig.

Vi hadde begge mareritt. Merkelig.

Vi hadde begge mareritt om det samme.

Veldig merkelig.

Vi drømte visstnok begge at vi var korttidsfremsynte. Slik jeg husker drømmen min, så var det i allefall at jeg til en hver tid visste hva som skulle skje 5 sekunder frem i tid. Nå tenker du sikkert at slik er det jo hele tiden i drømmer, at man vet hva som skal skje. Men i denne drømmen så var det en egenskap jeg hadde som var sett på som helvete selv. Og det var bare fæle ting som skjedde, og jeg var låst inn i en kropp som visste hvilke forferdelige ting som skulle skje, men at vi ikke kunne gjøre noe med det. Jeg ser nå at denne drømmen egentlig høres dritkjip ut. Men jeg lå med skikkelig hjertebank lenge etterpå. Og jeg var veeeldig glad jeg ikke hadde denne egenskapen i virkeligheten. Men det som var rart, var jo at vi begge hadde drømt noe lignende.

Uansett kan jeg vel være glad jeg ikke drømmer slik som min søster gjør. Hun drømte her om dagen at hun parterte hodet til en kamerat i fine skiver med motorsag. Gale, gale menneske.

Legger ved et bilde fra søndagsturen vi hadde ute ved Huk. Ganske fint. Havkajakk ser gøy ut.

Hva skjedde med Stein?

Her om dagen drømte jeg om han som spilte Stein i Døden på Oslo S, du vet han som hang sammen med Filla. Jeg drømte at han hadde gjort en brakende karriere som skuespiller i Hollywood.

Litt forfjamset over å ha drømt om en fyr jeg knapt har sett eller tenkt på i livet mitt, fant jeg ut at jeg måtte jo sjekke ut denne personen nærmere. Google er mitt beste verktøy til slikt, så jeg søkte i vei. Og søkte....

Det var ikke mye jeg fant. Pepito Gutierrez, som skuespilleren heter, har kun vært med i èn film, og det er klassikeren nevnt ovenfor. Jeg prøver å finne ut mer om Pepito, men han står ikke en gang i telefonkatalogen (nå er det jo mange kjendiser som ikke gjør det, altså). Men ikke fant jeg noe bilde heller, så dere må nøye dere med heltene i stedet.

Jeg føler drømmen min var bare stor, stor ironi.

Stein, hvor er du når du forsvinner?

Drøm, drøm.....

Slaps, regn og januarmørke må kureres på en eller annen måte. Akkurat nå var det dette øynene mine falt på. Argentina må være en fin drøm i søla.

Bleikliruggen 1987-2007

Ruggen og meg i Nybusjøen, fra rideleiren i 1993

I dag fikk jeg vite at gamlehesten min ikke lever lenger. Jeg har følgelig vært klar over at det er en tid for alle, men det kom mer følelser enn jeg hadde ventet da jeg først fikk vite det. For de som har lest dagboknotatene til Frikke 16 år, så kan jeg jo si at Ruggen var det eneste levende vesenet som fikk den samme informasjonen som dagboka mi fikk; om ikke mere. Altså var han en viktig støttespiller for en usikker sjel gjennom ungdommens herjinger. Vi fikk ham som føll i 1987 og han var hos oss til 2000. I 1994 fikk vi en bestekamerat til Ruggen, og han het Corniche og var varmblodshest i motsetning til Ruggen som var kaldblods. Ulikhetene til tross, så var disse to uatskillige fra første møte og veldig avhengige av hverandre. Det var derfor spesielt artig for meg og min søster, etter å ha fått papirene på sistehest, å finne ut at begge hestene våre var født på samme dag, 18. juni 1987.

I 2000 ble begge to, grunnet studier, solgt til en familie på en gård i nabobygda. Vi var veldig glad hestene fortsatt fikk være sammen. I dag er begge to borte, noe som er trist, men ganske naturlig. Vi vet de hadde det veldig bra der de var på slutten av livet sitt. Og når tiden var inne, slapp de slakteri, og ble i stedet avlivet i rolige omgivelser der de trivdes best, -på beite med hodet ivrig nede i en gresstust.

Jeg har savnet han mye, gamleruggen er fortsatt ironisk nok stadig en superhelt og livredder i drømmene mine. Jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte ham mer de senere årene. Det er flere år siden sist nå, og akkurat det gnager meg langt inne i hjerterota. Men nå er det for seint. Så nå er jeg bare veldig, veldig trist.

Her er Corniche fremst, mens hodet til Ruggen skimtes helt til høyre.

Frekk fredag

Tilbake fra to dagers prosjektledelseskurs. Nå vet jeg alt jeg gjorde feil og har gjort feil i det prosjektet jeg nå er i. Men vi skal bli ferdige til jul, får prøve å redde stumpene. Je, je... Erkjennelse er bra.

Drar straks til Vinstra for kjærestehelg. Håper de har fått snø. Jeg vil ha snø nå. I natt regnet det så fælt at jeg hadde mareritt. Hver gang jeg drømmer om at uvær skal utslette hele kloden, befinner jeg meg alltid midt i hagen på gården vår, altså ved mitt barndomshjem. Vet ikke hvorfor jeg alltid befinner meg der når jorden går under, men det skjer gang på gang. Være seg vulkanutbrudd, tornado, orkaner, gresshoppesvermer etc. etc. Kanskje noen har en formening om dette?

Drømmer

Har en del drømmer. Synes det er greit å få disse skrevet ned, da jeg som mange andre glemmer disse fort.

I går natt hadde jeg mareritt om en fyrstikkmann - dvs kroppen hans var så tynn at det så ut som om beina og armene var laget av nettopp dette. Dette vesenet hadde selvfølgelig til hensikt å tilintetgjøre meg. Ble stengt inne i et lite, mørkt rom - og kjente han pustet meg i nakken. Etter å krakilsk finne ut at ingen av kroppsfunksjonene mine funket - altså at jeg ikke kunne røre meg av flekken, våknet jeg med et gisp.
Herregud, så klisjè.

I natt var vi på hyttetur, jeg og mine venner. Magnus ble så full at han gikk i søvne over et trappegelender og brakk beinet rett av. Han var så bedøvd av alkoholen at han satt og lo og slo restene av foten i gulvet. Det knaste. Det var ekkelt. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg drømte som jeg gjorde.