Tjohei!

Nå stikker jeg av gårde - jeg skal kjøre tog, noe jeg liker veldig godt så lenge jeg får sitteplass og jeg kan kjøpe vin i bistroen.

Jeg skal tilbringe årets lyseste dager på Nordmøre. Og sannelig har de ikke en festival der også.

Sunndal Kulturfestival byr opp til liv og røre. Tror jeg velger Katzenjammer fremfor Dance With A Stranger i år.

Ibsen må ha vært feminist

Foto: www.dahr.no

I går så jeg "Et dukkehjem" i leiligheten til Nora og Torvald på Norsk Folkemuseum. Dette er intimteater med skuesillerne fykende forbi deg. "Død og pine!" og "Jeg elsker deg... ikke mer".
Herlig nært. Ble smått brydd i begynnelsen. Vanligvis synes jeg det er ubehagelig å være så nær privaten til folk. Men man bli fort vant, og finner ut at en kun er en flue på veggen som "the Helmers" ikke irriterte seg over. Fantastisk. Men det skulle altså ta nesten 29 år før jeg fikk sett Et dukkehjem på scenen..

Stykket spilles til og med 13. juni. Det er kun plass til en 25-30 stk på hver forestilling. Den tar halvannen time (uten pause) - og jeg tror det er noen få billetter igjen. Er du medlem av Obos får du rabatt.

Absolut Retro

Foto: www.missdisguise.no

Miss Disguise selger smykker med dyrefigurer på. Disse er hotte i moteverdenen nå, hvor det å kle seg med sitt favorittdyr er siste skrik.

Jeg klarer ikke helt å slippe taket på de gamle maleriene på Akershus slott, for det kan se ut om noen var ute med denne ideen før Miss Disguise.

Altså, jeg tror vi er vitne til skikkelig retro.

Hollandske handelsmenn

Disse maleriene henger i Christian IVs sal på Akershus Slott. Jeg var der i helga, og anbefaler selvfølgelig alle andre til å ta turen dit (selv om man sist var der på ungdomsskolen). Men tilbake til maleriene. Informasjonen om disse sier ikke noe mer enn at de er "Hollandske Handelsmenn" en gang rundt 1570. Dersom disse ikke er brødre, i slekt - eller er samme person, frykter jeg at maleren kun hadde ett ansiktsuttrykk på reportoaret sitt. Og det er jo ikke ukjent.

Helt stein

Du lurer kanskje på hva alle disse menneskene gjør på bildet mitt? Da kan jeg fortelle deg at dette ikke er mennesker, men er statuer. Ser du nærmere har de også den klassiske fugleskiten dekket over skulderpartiet. Hvem i all verden har så mange statuer i hagen sin, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle deg at dette er huset og hagen til Norsk Billedhoggerforening som ligger på Hasle. Her har de en stor hage med mange skulpturer som er åpen for alle. Adressen er Hekkveien 5, eller du kan gå inn på http://www.skulptur.no/.

Helga mi (til nytte for meg selv)

Siden dette også fungerer som en slags dagbok for meg selv for å vite i ettertid hva jeg har drevet med, så kommer en liten oppramsing her:

Fredag: Impulsvennemiddag hos Astrid. Ut på Mono etterpå. Artig og festlig! Brukte penger jeg ikke har. Nachspiel et sted ikke så langt unna meg, hos Rebecca. Hjemme kl 05.32.

Lørdag: Lå i sofaen hele dagen i pysjbuksa. Leste avis og spiste mat. Det regnet ute (tror jeg). Erik vartet meg opp. Fikk litt dårlig samvittighet for det. Det fortjente jeg nemlig ikke. Fylla er min egen skyld.

Søndag: Erik 32 år. Kom sent opp grunnet sommertid. Stor oppvask. Frokost med quiz. Besøk på Oslo Bymuseum. Cafèbesøk på Majorstua med bl.a. ostekake. Så "No country for old men" på Colosseum. Veldig bra. Hadde tenkt å spise på Raymonds Mat og Vinhus etterpå, men der var det mørkt som natten. Dro i stedet i pøsende regnvær ned til Aker Brygge og MS Louise eller noe i den dur. Spiste akevittmarinert laks og indrefilet av dådyr. Delte en flaske vin. Nam nam.

På kafe

Vi var fornøyd, Bill var fornøyd. "Thank you for a wonderful meal..."

Lang, lang ferie

Jeg overhørte to butikkmedarbeidere i dag på Ica. Disse sto med hodene sine oppe i esker og pakket ut og var svært så travle. Den ene kom fra Nord- Norge og den andre tror jeg hadde opprinnelse fra India, eller i de trakter. De hadde mye å gjøre, og mat måtte bestilles og leveres på helt andre tidspunkt enn det som var vanlig i butikken.

- Skal vi ikke bestille mat til neste fredag? sier inderen
- Nei, det er jo langfredag, sier nordlendingen
- Langfredag? spør inderen
- Ja, påske og butikken er stengt.
- Åhhh... men er den stengt på lørdag også?
- Nei, da må vi jobbe. Men vi får overtidsbetalt.
- Åhh - mer betalt?
- Ja, 100 %, sier nordlendingen
- Oi - 100% på lørdag er jo veldig bra, sier inderen litt drømmende.
- Ja, og så skal vi ikke på jobb igjen før på tirsdag
- Men hva med mandag?, sier inderen spørrende
- Nei, da er det også fri. Men ikke nå mandag altså, men neste mandag - 2. påskedag.
Så blir det en liten pause og jeg ser inderen tenker lenge og vel mens han bretter sammen en eske.
- Men det blir jo mange dager fri! Det blir jo nesten en lang, lang ferie!, jubler inderen med det bredeste gliset jeg har sett på lenge.

Ja, religion har da av og til noe godt ved seg.

Kunst, industri og stil

Hva gjør en når ens bedre halvdel stikker av gårde for å skyte små søte kaniner på en øy i Oslofjorden en flott søndag?

Jeg stakk på Kunstindustrimuseet.

Og for et sted! Fantastiske utstillinger over det meste innenfor design og stilarter. Ikke bare har de nå utstillingen av emaljekunstneren Grete Prytz Kittelsen, men også utstillingen "Stil 1100-1905". Den viser rom på rom med møbler og inventar fra alle stilepoker i nevnte periode. Meget fascinerende. Jeg ble der godt over to timer. En utrolig samling med enorme, gamle skap i ibenholt og eik har dette museet. Slike som du tenker på når du hører om Heksa og klesskapet. De fleste hadde opprinnelse i Nederland en gang på 16 og 1700-tallet.

I tillegg har Kunstindustrimuseet en hel etasje med design- og kunsthåndverk som er typisk for det 20. århundre. Alt fra telefoner, stoler, klær, bestikk, radioer m.m. Vi snakker bl.a. om Arne Jacobsen, Poul Henningsen, Tias Eckhoff, Arne Korsmo og Verner Panton.

Dette anbefales for alle som har en ørliten interesse for det som er nevnt ovenfor - og som mange andre museer i Oslo, har også dette gratis inngang. Ligger i St. Olavsgate 1.

Kalvedans

Jeg ringte nettopp min mormor. Har hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør det oftere, og da jeg plutselig fikk et voldsomt motivasjonstap på jobb, var det lett å ty til småsnakk med eldre opphav i stedet.

Men min 80 år gamle mormor hadde knapt tid til å prate med sitt motivasjonsløse barnebarn. Hun skulle straks få besøk og var travelt opptatt med å lage kalvedans til naboene sine.

- Kalvedans? sa jeg.
- Ja?
- Er ikke det bare råmelk fra kua da?
- Nei, nei - ikke bare det. Det er jo den viktigste ingrediensen, men du må jo koke den opp og sånn.
- Koke opp?
- Ja, du koker opp råmelk sammen med vanlig melk, så tilsetter du sukker og kanel, og så koker du det i vannbad til det har stivnet, og så serveres det med rød saus. Vi gamlingene synes jo dette er kjempegodt, vi spiste dette ofte da vi var barn. Det er ikke så lette å få tak i råmelk i dag, vettu - sa min mormor på innpust. Hun var tydeligvis stresset over alt som måtte gjøres, selv om det var over en time til gjestene kom.
- Jøss, sa jeg. Der lærte jeg noe nytt.
- Så dere har ikke lært noe om slikt, dere?
- Nei.

For de av dere som fristes til å lage denne råmelkspuddingen, så fant jeg en oppskrift på denne siden.

Om fornuft og de fornuftige

Nils Chr. Geelmuyden skrev i Morgenbladet for mange år siden noe som har gjort at jeg i de siste dagene har fundert litt på meningen med å være så fordømt fornuftig hele tiden. Han skriver:

"Fornuftige mennesker ynder å tro at fornuften skaper verdier. Fornuften skaper ingen verdens ting. Hvor mange ganger i sine skjeve livsløp er ikke skapende mennesker innstendig blitt oppfordret til å ta til fornuften. Hadde Ibsen tatt til fornuften, ville han blitt farmasøyt i Grimstad. Men det er fornuften som skaffer penger, vil noen innvende. Nei, selv ikke det er fornuften i stand til. Fornuften har lært på skolen at den skal gjøre som alle andre. Derfor starter den ingenting. Den har hverken det mot eller fantasi som kreves. Den eier ikke dristighet. Fornuften vil ikke skille seg ut, da den vet at det innebærer omkostninger. Rikdom, berømmelse og kjærlighet tilkommer bare de ufornuftige, de som er vettløse nok til å gjøre det motsatte av alle andre. Fornuften vet ikke hva kjærlighet er. Den er av et annet stoff, og hører en annen verden til, men det gjør ingenting, så lenge kjærligheten vet at fornuften er noe av det aller verste som kan hende. Det er virkelig ikke stort man kan bruke fornuftige mennesker til. De kan med vekslende hell brukes som forvaltere og ryddemannskaper. Bestandig er det drømmerne, fantastene og svermerne som viser vei, og som redder oss. De tilhører et av de største mysterier som finnes: At de gidder. Det ville aldri fornuftige mennesker funnet på."

Nils Chr. Geelmuyden, Morgenbladet - funnet sitert i boken "Gamle hus - vern, valg og muligheter" av Else Rønnevig

Frisk søndag

I dag tidlig hadde jeg lyst på kaffe. Jeg hadde også lyst på vin, men det drakk jeg ikke. Jeg fikk egg og bacon og vi fikk besøk av Bente og Magnus som hadde vært på visning i naboblokka. Altså, jeg er i mye bedre form - og det er deilig å kjenne energien komme tilbake i en skranten kropp.

Etter en lang frokost/brunj, dro vi til Nasjonalgalleriet for å se utstillingen "Oppdagelsen av fjellet". Den anbefaler jeg for alle som liker å gå i norske fjell, de som er glad i fjell generelt, eller de som er glad i gamle, store nasjonalromantiske malerier. Gratis inngang gjør det også til en fryd. Avbildet her er et av bildene som er stilt ut, malt av Johan Fredrik Eckersberg i 1866 og motivet er fra Jotunheimen. Det som jeg personlig synes er mest interessant med disse store, mektige oljemaleriene er alle de små detaljene som ikke synes med en gang, men som man må helt bort med nesetippen til maleriet for å se. Være seg en liten seterfamilie, ugle, rovdyr, gjetergutt etc.etc. som er på finurlig måte er malt inn i herligheten. Nesten så det kiler i magen ;) Mye mulig min opplevelse av denne utstillingen var sterkt preget av at jeg hadde vært sengeliggende i to dager, men godt var det lell.

På veien hjem dro vi innom Bar Boca for å ta en kaffe. Byen var øde i kveld, virket som om alle var inne og så på tv eller spiste søndagsmiddag.

To skumle fyrer ved Rodeløkka kolonihager.

Radiogull

Jeg er ikke i mot NRK, dersom noen trodde det fra posten tidligere denne måneden. Langt derifra - jeg liker NRK veldig godt.

Noe av det som gjør jobbdagen fra kjedelig til mindre kjedelig, er nettradio. NRK har uttallige nettradiokanaler - alt fra NRK Klassisk, NRK folkemusikk, NRK Urørt og NRK Sami Radio, NRK nyheter, NRK feel og NRK flow. Men i dag oppdaget jeg en ny radiokanal, en kanal som jeg tror er min favoritt nå - nemlig NRK GULL .

Denne anbefales for de nostalgiske, og for de som mener alt var bedre før, både når det gjelder musikk og kultur, og dekningen av denne.

"Gull er en retrospektiv kanal som gir deg radiohistorien på nytt gjennom et variert sendeskjema der de fleste sjangre fra radiohistorien er representert. (NRK)"

I dag har jeg hørt på hva som skjedde denne uka i 1958, samt hørt på jazzprogram fra 1994. Hummer og kanari - artig for oss 50+:)

Innramming, interiørforvirring og Munch

I dag gjorde jeg noe som jeg har tenkt på i mange år, men som jeg aldri har verken tatt meg råd eller tid til. Jeg dro til et rammeverksted med to litografier jeg har, for altså å få disse profesjonelt innrammet Et av Nina Due og et av Navitrolla som jeg kjøpte da jeg var i Tallin (føler de fleste som har vært i Tallin kommer hjem til Norge med et Navitrolla-bilde?).

- Hei!
- Hei!, sier jeg. Jeg har to bilder som jeg gjerne skulle hatt innrammet.
- Ja det må vi jo få til. Har du noen ideer på hvordan du vil ha de innrammet?, sier damen i rammeverkstedet.
- Nei, jeg ønsker vel egentlig noen råd til akkurat det, sa jeg.
Jeg var nemlig sluppet opp for innrammingsideer, og hadde derfor tenkt å få damen til å forslå noe.
- Hmmmm..... skal vi se, sier damen mens hun studerer bildene mine.
- Hvordan har du det hjemme, fortsetter hun.
- Ehh.. jeg?
- Ja? Sånn interiørmessig, altså?
- Ehh...
- Har du en spesiell stil, farger, følelser, feel and flow? Du skjønner, jeg er interiørkonsulent også. Og det kan ha mye å si hvordan en også vil ramme inn bildene sine.
- Ehh.. ok. Nei, jeg må si det ikke er så mye gjennomført stil hjemme hos meg, nei.
- Åhh... ok, sier damen.
-Du skjønner, jeg bor med min søster, fortsetter jeg - og det er litt på temperært basis, og vi har ikke bestemt oss for noen stil. Men vi har hvite vegger i alle fall.
- Ok, hvite vegger. Men hva slags farger er det på møblene?
- Nei, det er jo alt mulig rart. Som sagt, det er slengt i sammen - ingen spesiell stil.
- Ok, men hvordan vil du ha det når du flytter til et permanent sted?
- Det vet jeg ikke. Men såpass at jeg trives.
- Ok
- Men jeg vil vel egentlig bare ha en innramming som får ut det beste i bildet, så får jeg heller ta dette interiørproblemet en annen gang.
- Ja, men da sier vi det.

Så da ble det to fine innramminger som blir ferdige i løpet av en ukes tid. Jeg har ikke råd til dette, og det vil jeg antageligvis aldri ha, men jeg må jo få gjort det. Kan ikke ha kunst uten at det kan henge på veggen, og jeg vil jo få det ordentlig gjort.

I ren inspirasjon dro jeg så ned til Munch-museet på Tøyen og ruslet lenge uforstyrret rundt. Lite folk og gratis inngang. Slik vil jeg ha det når jeg er på museer og utstillinger. Er visst fri entrè frem til 31. mars. Anbefales. (men vær forberedt på en mer nøye sikkerhetssjekk enn de har på Gardermoen!)

Nå er det straks vorspiel hos Ellen på Kampen. Juhuu...!

Foto: Bølgeslag mot svaberg (ca 1916), olje på lerret, Munch-museet.

Alderdom, gjenbruk og ørken

Min mormor er straks 80 år og har nettopp kjøpt seg ny leilighet. På lørdag hjalp vi henne med å flytte fra det store, gamle huset til det lille nye bostedet. Problemet oppstår selvfølgelig når ting på 260 kvm skal inn på 60 kvm. Noe må avvike. Det fine med det hele er at jeg har fått mange nyttige og kule ting. To kjoler, sjal, en treamet stålampe fra 50-tallet pluss en del gammelt, koselig kjøkkenservise som jeg forøvrig aldri har kjøpt selv. Er en stor fanatiker av gjenbruk, og fikk derfor en solid gjenbruksdose denne helga. Verre var det da min mormor også lurte på om jeg ville ha noen matvarer hun hadde til overs - ikke ille i seg selv, men med en utløpsdato fra tidlig 90-tall, var dette plutselig veldig uaktuelt.

I dag har det vært en sløvesøndag, men lang forkost med avislesing. Etterpå dro vi på Stenersenmuseet. To utstillinger, moderne norsk kunstfotografi og Equatorial rythms. Foto- og installasjonskunst. Avbildet er et rom dekket med sand med høytalere spredd rundt. Det heter "Deserto" og laget av Paulo Vivacqua. Skyggen er bare meg.

Indiemindy

Det sto en herlig artikkel i dagens Fredagsbilag i Dagbladet. En fyr hadde tatt en doktorgrad om indiefolket og indiekulturen, og han hadde virkelig tatt dette fenomenet på kornet, altså var det skrevet svært treffende.

I følge han skal indiefolket på en krampeaktig måte være individuelle og ha en særpreg og egenart, mens i bunn og grunn er de alle uniformerte og like. Alle føler de at de må finne sitt eget, lille band som er ukjent. Dette bandet trenger i grunnen ikke være bra. Paradokset er at om de så er så heldige å finne et lite band som er bra, blir det for vanskelig for indiemennesket å takle situasjonen dersom dette bandet blir stort og ikke minst populært.

The Arcade Fire skal spille i Spektrum på søndag. Og som så treffende denne forskeren poengterte på spørmålet over hvem som kom til å være på den konserten; de som er fans av The Arcade Fire, de som benekter at de er uniformert, tross i at de er unisont kledd i converse og tighte jeans - og de som alle kommer til å si at bandet var mye bedre sist gang de så de....

Jeg skal på konserten selv. Jeg har converse og tighte jeans. Mulig jeg skyter meg selv i foten her - men synes i såfall at det er helt på sin plass.

Geriatri, bibliotek og rock

I går var det bokkveld på folkebiblioteket i nabobygda. Store navn var invitert for å fortelle om bøkene sine. Blant de var Håkon Moslet. P3's musikksjef har nå debutert med å skrive bandbiografien til Turboneger.

Med dette i visshet, skulle man kanskje tro at den lyttende skare skulle være mer ungdommelig. Joda, det satt noen få, hormonsprengte på bakerste benk - men de var ikke mange nok til å få det grående krølltopp-havet til å viskes ut. Altså - enkelt og greit; vi hadde med en geriatrisk lyttermasse å gjøre.

Moslet tegner og forteller. Alle følger nysgjerrig med. Han har sine foreldre i salen, og unnskylder seg for moren sin at han valgt akkurat dette omstridte bandet som debutroman. De er vel mer fornøyd med at han har skrevet en murstein. Boken er på 550 sider.

Etter endt foredrag er det spørsmålsrunde. Det er helt stilt blant de grående. Så spør en eldre dame litt spakt - "var det ikke disse som vant Grand Prix for noen år siden?"

Jeg ler godt inni meg. Det gjør nok også Moslet, men skjuler det godt. Han parerer fint med at det var nok Spellemannsprisen hun tenkte på. Fruen på setet bak spør om Moslet har smakebiter på musikken. Det hadde han ikke tenkt på en gang.