Hmfr

Nå hadde jeg tenkt å legge inn et av de kule bildene jeg tok da vi gikk i fjellheimen for et par uker siden. Jeg skulle legge ut bildene av ferske jervespor som fulgte noen like ferske villreinspor. Men så er bildene borte. På en eller annen måte har jeg klart å slette den mappen uten å vite om det. Et rotehode med andre ord. Ikke rakk jeg backup heller.

Sånne ting irriterer meg grenseløst - og litt ekstra nå siden jeg sitter og venter på at bunadsskjorta mi skal bli ferdig med et slags vanish-bad. Dette fordi jeg fant ut at denne ikke var vasket siden i fjor, og at rødvinsflekker ikke blir borte ved et årsskifte. Og jeg vet at også denne kvelden blir sen. I går ble den sen fordi vi hadde lønningspils og vi dro på impuls ut på seiltur fordi en kollega ville ut med båten sin.

Til 17. mai-frokosten har jeg fått oppgaven å lage eggerøre.
Jeg skal knuse egg - masse egg. Slikt er jo litt gøy.

Jeg er en bonde i byen

Og da mener jeg ikke i den forstand at jeg er en person som generelt er skeptisk til storbyen, at jeg går med kart i Oslo for å orientere meg, at jeg lukter fjøs, kjører traktor til Oslo S eller er mer enn normalt blåøyd og naiv. (dette er forresten noen helt håpløse fordommer, men jeg trekker de likevel frem for å sette det på spissen)

Jeg er en bondedatter i byen. En odelsjente med ubestemt, midlertidig adresse i Oslo. Du kan ikke se det på meg. Du kan ikke lukte det. Og du kan heller ikke høre det. Jeg har universitetsutdannelse i økonomi og ressursforvaltning, og en bra jobb innenfor offentlig finansnæring.

Jeg har gode og hyggelig kollegaer på jobb. De er over snittet høyt utdannet og i fritiden sin er de opptatt av seiling, sykling, storbyferier og vedlikehold av sommerhuset i Frankrike. De har dyp kunnskap om global økonomi og andre lands politiske føringer og situasjoner. Men er det en ting de ikke har snøring på - så er det hva som faktisk foregår i resten av landet deres - og da tenker jeg hva som skjer nord for Sinsenkrysset.

Nedenfor har jeg sitert en av de første samtalene jeg hadde ved lunsjbordet da jeg startet i jobben min for to år siden (kan ha forekommet annerledes, men det er slik jeg (selvfølgelig) husker den) :

- Ja, hvor i Oslo kommer du fra da? - spurte en kollega meg høflig
- Jeg kommer ikke fra Oslo, men kommer fra Hamar - ikke byen Hamar, men fra bygda utenfor Hamar sa jeg oppklarende.
- Åhh... du har da virkelig ingen dialekt som kunne avsløre det - brøt en annen kollega inn.
- Hehe... nei, det jeg hadde av dialekt er nok regelrett blitt slipt ned i løpet av de siste årene - svarte jeg med gryende dårlig samvittighet til min forkastede dialekt.
- Men Hamar? Er det mot Trondheim? - sa en tredje kollega spørrende
- (?!) Ja, det er mot Trondheim, men det er kun halvannen times kjøring fra Oslo - sa jeg rolig uten å virke for forundret over de nasjonale geografikunnskapene til kollegaene mine
- Åhh.. akkurat. Men bygda er vel temmelig øde og bare fullt av kuer og jorder?
- Nja - det er ikke helt slik, selv om jeg kommer fra gård selv.
- Gjør du??!! - sier en tre-fire stykker i kor
- Ja? - sier jeg litt spørrende - som om det skulle være noe veldig merkelig.
- Kommer du fra en sånn ordentlig bondegård? - spør en kvinnelig kollega entusiastisk.
- Ja.. ?
- Med dyr og sånt???
- Ja, med dyr og sånt.
- Åhhh.... guuuuuud!!! Sååå eksååååååtisk!! - hviner min kvinnelige kollega.

Og slik går no dagan. Og jeg slutter aldri å forundre meg over mange Oslo-folks totale mangel på kunnskap om hvordan det norske samfunnet utenfor Oslo-gryta er. Jeg lar meg stadig forskrekke over at noen faktisk tror det er isbjørner i gatene nord for Steinkjer. Jeg rister oppgitt på hodet når jeg hører folk klager på dyr mat. Jeg kan til dels forstå at ingen vet forskjell på høy og halm. Jeg himler med øynene når noen tror at norske bønder er årsaken til matvarekrisen. Jeg blir fortsatt litt perpleks over hvor intenst hat enkelte Osloborgere har til sauebønder, men som på sin side aldri noensinne har satt sine bein i utmark og i samme åndedrag kan slenge fornøyd en ferdig marinert lammekotelett på engangsgrillen i Sofienbergsparken. Misforstå meg rett - jeg stortrives med å bo i Oslo. Men jeg funderer litt over virkelighetsoppfatningen som mange her i byen innehar.

Nuvel - jeg har nok en del å lære her i byen også.
Det første blir nok å ikke gå hjem fra byen alene om natten.
Den er vanskelig.

Mandler og blindtarm

Er det bare meg, eller er det andre som føler frekvensen av fjerning av mandler og blindtarm har blitt drastisk synkende de siste 15 årene?

Min mor tok blindtarmen, min far fjernet mandlene. Slikt var dagligdags på den tiden. Nesten alle i den generasjonen har fjernet en av disse to kroppsbitene som fint kan fjernes siden de ikke har noen voldsomme viktige arbeidsoppgaver. I løpet av oppveksten hørte jeg titt og ofte om personer som fjernet blindtarm og mandler. I dag hører jeg knapt om noen som fjerner disse kroppsdelene.

Hva er årsaken til at jeg føler dette gjøres i mindre omfang i dag? Kanskje jeg kjenner for få mennesker? Kanskje jeg har for friske venner? Kanskje jeg ikke snakker med vennene mine? Kanskje er det ikke populært med blindtarm-arr lengre? (jeg husker da jeg var liten at de store jentene viste frem blindtarm-arr - og at jeg også ville ha et slikt). Eller kanskje legestandene har funnet ut at de kan redde en vond hals eller en vond mage med andre tiltak enn fjerning av mandler og blindtarm?

Har vår tids mandler og blindtarm blitt gallestein, føflekker, hengepupper og tunge øyelokk?

Aprilglimt

Jeg synes våren ble altfor kort. Nå føles det jo som sommer. Ute går folk avkledd som om det var 28 varmegrader. Det er ikke 28 varmegrader. Det er bare vår. Jeg vil at våren skal ta seg god tid. Kan ikke trærne bare bruke litt ekstra tid på å ta på seg finstasen?

Bildene er fra søndagstur på østskanten i april.

Ekebergrestauranten i sin prakt.


Stokkender i Botanisk hage sløver i solen.

Rødt, gult, grønt og godt.

Moskeen på Grønland. Fin og fargerik.

Det gamle botsfengselet i Oslo med sitt rikt utsmykkede "Fengselsutsalg". Litt usikker på hva dette utsalget innebar.

Når enden er god...

Det ble ikke den påskeferien jeg hadde tenkt meg, men det ble jo påske lell. De fem første dagene lå jeg sengeliggende med kraftig influensa. Jeg var forbannet, bitter, sur og tverr - men prøvde å tenke positive tanker. Dette er hva som kom ut av det feberhete hodet mitt.

Frikkes positive tanker over å være syk i påsken:

• Jeg bruker faktisk ikke èn krone på å ligge her i senga.
  
• Alle muskler som jeg mot for modning har bygget opp gjennom trening er borte vekk. Det blir bare kjempegøy å trene disse opp igjen!
  
• Et underskudd av sosial omgang vil gjøre meg uhyre interessant for venner og kjente etter påske.
  
• Jeg har sluppet å bruke opp masse kontaktlinser. Mørket er jo svart uansett blind eller ikke.
  
• Skiutstyret mitt har sluppet å bli ødelagt. Her har jeg spart noen kroner.
  
• Det å være syk gjør at jeg setter større pris på livet (guuud, dette var drøyt...)
  
• Når alle andre i huset er syke, og faktisk mer syke enn meg, får jeg ikke overdrevent stell. Dette er også med på å sette større pris på livet.
  
• Jeg har ikke hatt problemer med å finne ut hva jeg skal ha på meg.
  
• Man slipper å sminke seg og vaske håret.
  
• Oi - dette er den lengste hvite perioden jeg har hatt på lenge.
  
• Maten smaker jo ingenting grunnet fraværende smaks- og luktesans. Dette er en ypperlig sjanse til å spise ting jeg egentlig ikke er så glad i. Være seg ål, blekksprut, rosiner, tran og fårikål.
  
• Jeg blir godt kjent med min egen misunnelse og bitterhet. Jeg får også god tid til å lære å bekjempe denne.
  
• Jeg er verdens heldigste som bor i Norge og har det ellers bra. Reality check.
  
• Jeg har ikke fått lest noen krimbøker - da kan jeg spare disse til neste år.
  
• Jeg har ikke kranglet med søsknene mine.
  
• Jeg har hatt feberdrømmer om tall og utregninger på jobben. Dette er bare positivt da jeg blir mer forberedt til jeg skal tilbake på jobb etter påske.
  

Men så kom langfredag - og jeg sto opp fra de halvdøde sjette dag med ski på beina. Dette er utsikten fra Brumundkampen og over Hedmarksvidda. 1. påskedag 2008

Foto: Privat. Brumundkampen, Hedmarksvidda

Musikk av tvilsom kvalitet

Trondheim er en rolig by i disse dager. Tiggerne i trønderhovedstaden har nemlig gjort som trøndere flest gjør på denne tiden, nemlig reist til Røros. Kanskje ikke for å selge noe på martnan, men jeg vil tro de har forhåpninger om en slags fortjeneste lell.

-Det tigges og framføres musikk av tvilsom kvalitet. De er nærgående og ber utstillere om mat, sier Ulf Vintervoll, lensmann i Røros.

Greit at tigging i seg selv er en uting, men han må vel ikke i samme åndedrag rakke ned på musikkevnene til disse? Vi har vel alle hatt en dårlig dag? Og hva er kvalitet?

Jeg vet ikke om jeg stoler på trøndere og musikksmak.

Ukedagenes farger

Helt siden jeg var liten har jeg sett for meg de forskjellige dagene i uka med forskjellige farger. For meg var mine fargesettinger av dagene helt innlysende riktige, mens jeg ikke kunne forstå hvorfor andre kunne se på en dag med en helt annen farge. Min søster og jeg kunne f.eks. krangle lenge og vel om hvorvidt tirsdag var rød eller grønn.

Men over til mine farger på dagene:

Mandag: hvit/lysgrå
Tirsdag: rød/vinrød
Onsdag: grønn
Torsdag: gråblå
Fredag: grønn, men mørkere enn onsdag. Av og til er denne også vinrød.
Lørdag: rosa
Søndag: grå/lysgrå

Jeg antar at lørdagen ble fargelagt rundt 5-6 års alder da lørdager var ukens høydepunkt med risengrynsgrøt og godteri, samt at favorittfargen min på den tiden kan avsløres greit. Det var faktisk etter å ha hørt på radioen i dag at jeg kom på denne posten. Reporteren snakket nemlig om dagen i dag,tirsdag, og at den var rød. Hun sa den ikke kunne være grønn, for det var onsdag. Og da tenkte jo jeg at dette var jo litt av et sammentreff, for hun tenker jo akkurat som meg :)

Antikvarhyllest

Denne fredagsformiddagen vil jeg komme med en uforbeholden hyllest til Riksantikvaren og Byantikvaren i Norge. Det er flere ekspempler i den senere tid som har gjort at jeg er sjeleglad for at vi har denne institusjonen i Norge. I et tilsynelatende hett utbygningsmarked er det flust av byggekåte, hodeløse entreprenører som gladelig vil jevne alt med jorden av det som ikke passer inn i deres arkitekttegnede, arealeffektive maurtuer av leilighetsbygg.

Jeg jubler "YES!" hver gang jeg leser i avisen om at Riksantikvaren har vernet hus i områder hvor bolighaier allerede hadde begynt å ta inntekter på fremtidige nybygg. Jeg roper "HURRA!" hver gang jeg leser om at en planlagt revet gammel bygård i Oslo sentrum i stedet må vernes og at leilighetene som må restaureres/bygges etter arkitekturhistorisk hensyn.

Kritikere sier at det er en menneskerett å få kunne bo i Oslo sentrum. Derfor må man rive gammelt, bygge tett, stygt, høyt og ufornuftig for å få plass til alle som har lyst til dette. Jeg mener dette er feil taktikk. Ikke alle må bo i Oslo. Vi har et stort land og store deler av samfunnet i Norge er i dag plaget med fraflytting. Det er opp til myndighetene å hindre dette, og dermed legge til rette for at det kan opprettes interessante arbeidsplasser over hele landet. Jeg ser vi har en lang vei å gå, men jeg mener løsningen ikke er irreversibel rasering av kulturminner og arkitekturhistorie innenfor bygrensa.

I mellomtiden får vi heller bo tett og sosialt sammen i våre gamle, verneverdige leiligheter. Jeg flytter gladelig den dagen jeg etablerer familie og relevante jobber er flagget ut i distriktene. Ironisk nok flytter jeg da kanskje inn i et fredet hus hvor jeg i ettertid blir småirritert over hvor lite statlig hjelp man får for å holde disse gamle husene i hevd ;)

God helg!


(ps. Utbygging av marka er et ikke-tema her!)

Pausefisk

Livet går i bølgedaler.

Kommer plutselig sterkere tilbake.

Om fornuft og de fornuftige

Nils Chr. Geelmuyden skrev i Morgenbladet for mange år siden noe som har gjort at jeg i de siste dagene har fundert litt på meningen med å være så fordømt fornuftig hele tiden. Han skriver:

"Fornuftige mennesker ynder å tro at fornuften skaper verdier. Fornuften skaper ingen verdens ting. Hvor mange ganger i sine skjeve livsløp er ikke skapende mennesker innstendig blitt oppfordret til å ta til fornuften. Hadde Ibsen tatt til fornuften, ville han blitt farmasøyt i Grimstad. Men det er fornuften som skaffer penger, vil noen innvende. Nei, selv ikke det er fornuften i stand til. Fornuften har lært på skolen at den skal gjøre som alle andre. Derfor starter den ingenting. Den har hverken det mot eller fantasi som kreves. Den eier ikke dristighet. Fornuften vil ikke skille seg ut, da den vet at det innebærer omkostninger. Rikdom, berømmelse og kjærlighet tilkommer bare de ufornuftige, de som er vettløse nok til å gjøre det motsatte av alle andre. Fornuften vet ikke hva kjærlighet er. Den er av et annet stoff, og hører en annen verden til, men det gjør ingenting, så lenge kjærligheten vet at fornuften er noe av det aller verste som kan hende. Det er virkelig ikke stort man kan bruke fornuftige mennesker til. De kan med vekslende hell brukes som forvaltere og ryddemannskaper. Bestandig er det drømmerne, fantastene og svermerne som viser vei, og som redder oss. De tilhører et av de største mysterier som finnes: At de gidder. Det ville aldri fornuftige mennesker funnet på."

Nils Chr. Geelmuyden, Morgenbladet - funnet sitert i boken "Gamle hus - vern, valg og muligheter" av Else Rønnevig

Tvilsomme signaler

Jeg hadde det ikke enkelt i dag tidlig.

Kroppen ville som vanlig ikke opp, men i dag ga den også noen andre signaler. Jeg tror den ikke var helt sikker på om den var syk eller ikke.

Lenge lå jeg og bare kjente. Var jeg litt sykere enn i går? I går kveld frøs jeg jo, og jeg hadde vondt i halsen og nøs annenhvert minutt. Hmm... Jeg måtte kjenne etter. Jeg frøs ikke lengre (jeg lå jo under en veldig varm dyne), jeg kjente jo at jeg fortsatt hadde vondt i halsen, men jeg hadde ennå ikke fått kaktushals. Vondt i kroppen har man jo om morgenen uansett, tenkte jeg.

Etter mye diskusjon innad, seiret den dårlige samvittigheten min som jeg hater så intenst noen ganger. Jeg bestemte meg altså for å dra på jobb. Jeg vet ikke om det var lurt. Jeg sitter på et varmt kontor i ullklær og fryser og har vondt i kroppen. Hva skjedde? Jeg fant ut at jeg hadde nok glemt testen.

Hvilken test, spør du?

Jo, de gangene jeg tviler på om jeg er syk, må jeg ta en test på meg selv. Jeg stiller meg følgende spørsmål: "Har du lyst på kaffe?" og "Har du lyst på vin?" Hvis jeg ikke vil ha noen av delene, er jeg som regel syk - og nå vil jeg ikke ha noen av delene, så da er jeg antageligvis litt syk.

Jeg vil kun ha varm melk med honning.

Ny tid for bygderåneren

Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen, Nationen

Vanligvis er man ikke ordentlig råner før man er 18 år og kan kjøre bil. Men i noen bygder, som den jeg kommer fra, er det vanlig å være tidligere ute. Ikke med bil - neida, her tar man traktoren fatt.

Det fine med traktoren er at man kommer seg fra A til B på fire hjul. Problemet med traktoren er ikke bare at det oppstår problemer når man blir utfordret til børning og generell støyende, røykfull dekkaktivitet (å spinne rundt og svi traktordekk er nok ikke spesielt enkelt), men også kjørehastigheten på dette kjøretøyet, som vi helst ser ute på et jorde, kan på langt nær sammenlignes med bilenes fart.

I 2005 kom et EU-direktiv som senket maksfarten på traktorer ned til 40 km/t. Nå har samferdelsministeren gitt en generell dispensasjon til å øke farten til svimlende 50 km/t. Traktorrånerne som ikke allerede har trimmet motoren til favorittkjøretøyet sitt, kan nå juble. Årsaken til dispensasjonen er dog ikke råneintegrering av 16-åringer på bygda; nei som samferdelsministeren sier til Nationen: "Det er ikke lenger gitt at fôret ligger rett utenfor fjøsdøra".

Nei, vi må vel kanskje ta en harrytur over svenskegrensa med traktoren også?

Men inni er vi like

Ser du skogen for bare trær?

Eller ønsker du et juletre, men synes hele juletrebransjen lukter sprøytemidler og danske pølser?

Jeg falt for for ideen om å la alle trær få muligheten til å bli juletre, tross i former og greiner som avviker fra juletrestandarden.

Juletre fra skogen er et non-profit internetprosjekt hvor helt vanlige trær med særpreg og egenart er fotografert rotfast i skogen, lagt til et kreativt navn, samt lagt ut for salg på hjemmesiden. Av kreative navn kan nevnes Bedre Halvdel, Sissel Gran, Splitter Pine, Tett i Toppen, Gran Prix og Toppløs.

I familien min har vi alltid vært så heldige at vi kunne hente tre fra egen skog, og disse var ofte med både dobbelttopp og ujevn greinvekst. Men da pynten var på, strålte treet like mye som alle de importerte julebuskene, og vi barna syntes det var det fineste juletreet i verden.

Opprinnelig vil jeg tro at man aldri tok de fineste trærne i skogen for juletreøyemed. For disse skulle jo bli bra tømmer en dag, må vite. Så det jeg egentlig håper på, er en renessanse for skakkjørte juletrær :)

To sittende på Paulus plass

De hadde allerede gått. En mor og hennes lille datter. Det var kanskje ikke så rart. Det var 8 kuldegrader og rim på benken. Man blir kald i rumpa av slikt.

Lucia uten følelsen

Legger ved et bilde fra Kampen i sensommersol som et slags bevis for hvor lite jeg følte at det var Lucia i dag. Jeg har sittet overtid til langt på kveld, og etter den siste timen jeg rakk på Oslo City før de stengte for natten, sto jeg bare igjen med en strikkejakke til meg selv og ingen gaver til de jeg faktisk skulle kjøpe til. Klassisk.

Jeg er en deadline-person, og for meg (les: meg, ikke fornuften) så jobber jeg mest og best rett før man skal levere. Jeg skal levere kl 17.00 på julaften, derfor er det tidspunktet min absolutte frist. Kjenner jeg meg selv rett, utsetter jeg selve innkjøpene til siste mulige handledag. Aner ikke hvorfor, men når jeg går i butikker nå, så føles det på en merkelig måte for tidlig å kjøpe gavene...

Mental alder

Hva skal jeg gjøre når jeg blir 50?

Jeg og kjæresten min, eller kjæresten min og jeg som det korrekt skal være, har en tendens til å gjøre typisk "50+ ting". Hvis du lurer på hva 50+ står for, så betyr det 50 år og oppover, og hvis du lurer på hva "50+-ting" er, så er jeg ikke helt sikker. Men det er vel ting man gjør når en føler seg som om man var 50+. Vi snakker om helgeaktiviteter som kryssord, 20 spørsmål og quiz ved frokosten, skiskyting på tv, Folkemuseet eller en søndagstur på ettermiddagen, så en god middag med påfølgende middagshvil, P2 eller P1 på radioen, vi har konversasjoner om de gode, trygge verdiene, fjellturer, natur, samfunn, lokalhistorie, venner,familie og landbrukspolitikk. Vi har med termos og nistepakke og camper ned på en passende plass.

Det er ingen hemmelighet at jeg har høy mental alder, må du tro. Den kom til syne under et besøk på en nettside som reklamerte: "Test din mentale alder! I dag!". Denne ble dagens populære på skolen. Alle vennene mine ble 21-22 år (som vi var på den tiden), mens jeg slo knock-out på hele testen, med toppscore på 50+. Den gang var det en smule pinlig, i dag er jeg mer reflektert og tar det hele med ro.

Men tilbake til spørsmålet mitt - hva skal jeg da gjøre når jeg passerer 50? Skal jeg for en gang skyld leve riktig i forhold til min passende mentale alder? Eller bør jeg i en alder av 50 gjøre det som 28-åringer gjør og som jeg kanskje ikke fikk gjort som 28-åring? Være seg det å få barn? Eller det å bli utbrent etter noen år i tidsklemma? Eller få billån og å streve med å skaffe barnehageplass?

Nuvel - jeg tror jeg bare fortsetter stille i min lille verden, dog med høy mental alder.

Blues på mandag

Jeg hater mandager.

Har sagt det før, men får ikke uttrykt meg nok om den saken. (ref her)

Men jeg burde bare være fornøyd - fordi jeg er frisk og bor i Norge.

Når man først er syk, er det å bli frisk det eneste som er viktig. Og når en er frisk, er tanken på at en ikke er syk totalt fraværende. Akkurat det siste vil jeg forandre på.

Ok - etter en ørliten refleksjonstanke ble dagen straks bedre, muligens også fordi jeg nå endelig kan dra hjem fra dette stusselige kontoret - etter mange stillesittende, musearmplagende timer.

Frikkes frekke ungdom #4

Jeg fortsetter med å pinlig utlevere meg selv. Frikke 16 har nok en av sine bedre dager denne høstdagen i september. Hun er også antageligvis blitt forelsket, dog ulykkelig.

Tirsdag 12. september 1995

I dag skjedde noe helt fantastisk! Da jeg satt og venta på bussen på Stortorget, så kom "Anders"! Og han smilte og sa hei, og så satte han seg like ved meg (selv om det var mange andre ledige plasser). Så begynte han han å prate til meg. Herregud, jeg var i den 7. himmel. Først spurte han om jeg hadde sett han som hadde nettopp hadde kjørt på han. Jeg misforstod selvfølgelig og svarte "Nei, men jeg hørte den". Jeg misforstår alt. Han så litt rar ut da jeg svarte det. Så spurte han om hvilken buss jeg tok. Jeg svarte at jeg tok en eller annen buss mot Elverum. Så spurte han om når den gikk og hvor mye klokka var. Jeg visste ikke helt, men jeg sa at jeg trodde den var 14.40. Da gikk "Anders" inn på en buss og spurte en bussjåfør og den var visst 14.38! Da kom plutselig en bybuss og han sa at han heller tok den. Og han sa faktisk hadet til meg. Jeg var bare helt i den 7. himmel.
Da han satt på bussen sin og bussen kjørte forbi meg, smilte han også til meg. He made my day! Etterpå satt jeg og lo lykkelig i 10 min. Magen min spratt som ei loppe og jeg klarte ikke tenke på noen andre enn han. Tenk at den rådeilige og dødskjekke gutten gadd å gå bort til lille, stygge meg. På en måte gjør han det verre for meg. Jeg vet jeg aldri kan få ham, og hver gang han ser på meg blir jeg ennå mer forelska. Nå håper jeg egentlig at jeg ikke ser han i morgen, for jeg vet jeg blir skuffa.

Først meg selv, så meg selv....

Som noen vet, var jeg ute og reiste i helgen - og jeg tok fly. Slike som du ikke får egen seteplass på, men som hvor du kan altså sette deg hvor du vil. En i utgangspunktet veldig grei ordning, men nå ble jeg mer eller mindre oppgitt.

Hva er det med nordmenns intense trang til å beinfly foran alle andre for å få "best" plass på flyet - og hva er det med de samme folkene som blir irriterte og frekke dersom du, som fikk sete ytterst fordi du kom sist inn, ikke reiser deg opp og presser deg ut det forteste du kan når flyet såvidt har landet?

Dette skjedde med meg nå i helgen - og det gespensteret som yppet frempå om jeg ikke snart skulle løfte rumpa og tvinge meg inn i en vegg av køventende, fikk et blikk som kunne fryst helvete.

Makan.

Frekt

BIldet er fra Edinburgh denne helga. Foto: Privat

Så dette er livet?

Hvor mange timer, dager og uker går jeg på samlebånd. Stress, stress. Dårlig tid, dårlig samvittighet. Som gir en gnagende irriterende følelse som rammer alt man gjør i løpet av dagen. Jeg er ikke glad i stressende morgener og monotone dager - dessverre er jeg utrolig flink til å skape akkurat disse.