I et gammelt hus i Løten finner du dette stilsikre og fargesterke rommet. Jeg lar meg imponere (uten å irritere meg grønn over linoleumsgulvet) og vurderer nesten å flytte tilbake til gamle tufter.tirsdag, mars 31
Sukkerdrøm
I et gammelt hus i Løten finner du dette stilsikre og fargesterke rommet. Jeg lar meg imponere (uten å irritere meg grønn over linoleumsgulvet) og vurderer nesten å flytte tilbake til gamle tufter.
fredag, mars 27
Sugarcrush
Denne næringslivsdelegasjonen jeg reiste med til Mexico hadde ordnet seg greit når det gjaldt hotellstandard. Vi hadde toppetasjene, med en egen privat "executive" innsjekking. Slikt er jeg ikke vant til, og jeg er heller ikke vant til å bli behandlet som om blodet mitt var blått.
Vel, uansett - mens jeg sitter der i den private innsjekkingen, i en behagelig skinnstol hvorpå min delegerte hotellperson sitter foran meg og registrerer meg inn på dette hotellet, som etter min standard er svært lukseriøst, så får jeg øye på en stor skål på pulten foran meg med masse sukkertøy i. Etter en lang og kjedelig flytur (uten de store gourmetopplevelsene), er sukkernivået mitt labert, og jeg ser mitt snitt i å grafse tak i en liten håndfull som jeg putter i vesken. (pen grafsing!)
Det er da jeg oppdager det; - at med ett jeg har tatt en håndfull med disse lekkerbiskene, så finner jeg forbauset ut at dette overhodet ikke er sukkertøy, men at det er noen veldig pent innpakkede kondomer.
Refleksen min samt snill-pike-syndromet gjorde sitt til at de ble alle lagt prompte tilbake. Min delegerte hotellperson titter på meg, men gjør ikke en mine.
Det er vel slikt de er betalt for.
Vel, uansett - mens jeg sitter der i den private innsjekkingen, i en behagelig skinnstol hvorpå min delegerte hotellperson sitter foran meg og registrerer meg inn på dette hotellet, som etter min standard er svært lukseriøst, så får jeg øye på en stor skål på pulten foran meg med masse sukkertøy i. Etter en lang og kjedelig flytur (uten de store gourmetopplevelsene), er sukkernivået mitt labert, og jeg ser mitt snitt i å grafse tak i en liten håndfull som jeg putter i vesken. (pen grafsing!)
Det er da jeg oppdager det; - at med ett jeg har tatt en håndfull med disse lekkerbiskene, så finner jeg forbauset ut at dette overhodet ikke er sukkertøy, men at det er noen veldig pent innpakkede kondomer.
Refleksen min samt snill-pike-syndromet gjorde sitt til at de ble alle lagt prompte tilbake. Min delegerte hotellperson titter på meg, men gjør ikke en mine.
Det er vel slikt de er betalt for.
mandag, mars 16
Omgangssyke
Jada - det var det første jeg fikk da jeg landet i Mexico. Halvannen time etter flyplanen. En annen ting var min "faste" glemte bagasje. Det skjedde sist gang, det skjedde nå.
Så mens jeg egentlig skulle spise lunsj med Mette-Marit og mann, så er jeg sengeliggende i stedet. Uten så mye som en tannbørste eller ren truse.
Jaja.... jeg venter spent. Bagasjen skal etter sigende komme i kveld, og jeg føler meg kanskje litt bedre i formen.
Så mens jeg egentlig skulle spise lunsj med Mette-Marit og mann, så er jeg sengeliggende i stedet. Uten så mye som en tannbørste eller ren truse.
Jaja.... jeg venter spent. Bagasjen skal etter sigende komme i kveld, og jeg føler meg kanskje litt bedre i formen.
søndag, mars 15
Færra vekk...
Denne bloggen har blitt min dårlige samvittighet.
Eller - akkurat nå er den bare en av mange dårlige samvittigheter jeg bærer for tiden.
Jeg har dårlig samvittighet for å ha måttet nedprioritere venner, kjæreste, venner jeg ikke ser så ofte, fysisk fostring, og ikke minst familie. Ikke har jeg sett katten vår på gud hvor lenge heller. Jeg føler jeg bare er med i en bølge som jeg ikke helt vet hvor skal ta meg hen. Altså for å si det lettere; jobben min tar absolutt all tid og krefter for tiden.
Det er ikke det at jobben min er kjedelig - nei, langt i fra. Den er spennende og altoppslukende. Midt oppi det hele tror jeg plutselig at jobben min er den viktigste i verden, noe den absolutt ikke er. Og jeg ser nå faretegnene på en slik person jeg absolutt ikke ville bli.
Jeg husker ikke sist jeg dro ut for konsert og øl på en hverdag, jeg husker ikke sist jeg vasket i leiligheten min, jeg husker ikke sist jeg lagde middag hjemme. Jeg har f.eks. ennå ikke prøvd vaffeljernet jeg fikk av søsteren min for snart to år siden.
Men nå reiser jeg bort. Jeg stikker til Mexico. Det skal bli deilig. Det er dog i forbindelse meg jobb, så jeg kan ikke slå meg helt løs. Dessuten skal visst kronprinsparet dit også, så da må jeg vel oppføre meg deretter. Men det skal bli bra. Jeg gleder meg. Ja.
(nå kan det virke som om jeg ikke har noe sosialt liv i det hele tatt, men det er feil. Problemet er at jeg bare har et sosialt liv i helgene. Det synes jeg er absolutt alt for lite. Herreminhatt, vi lever jo bare en gang?!)
Eller - akkurat nå er den bare en av mange dårlige samvittigheter jeg bærer for tiden.
Jeg har dårlig samvittighet for å ha måttet nedprioritere venner, kjæreste, venner jeg ikke ser så ofte, fysisk fostring, og ikke minst familie. Ikke har jeg sett katten vår på gud hvor lenge heller. Jeg føler jeg bare er med i en bølge som jeg ikke helt vet hvor skal ta meg hen. Altså for å si det lettere; jobben min tar absolutt all tid og krefter for tiden.
Det er ikke det at jobben min er kjedelig - nei, langt i fra. Den er spennende og altoppslukende. Midt oppi det hele tror jeg plutselig at jobben min er den viktigste i verden, noe den absolutt ikke er. Og jeg ser nå faretegnene på en slik person jeg absolutt ikke ville bli.
Jeg husker ikke sist jeg dro ut for konsert og øl på en hverdag, jeg husker ikke sist jeg vasket i leiligheten min, jeg husker ikke sist jeg lagde middag hjemme. Jeg har f.eks. ennå ikke prøvd vaffeljernet jeg fikk av søsteren min for snart to år siden.
Men nå reiser jeg bort. Jeg stikker til Mexico. Det skal bli deilig. Det er dog i forbindelse meg jobb, så jeg kan ikke slå meg helt løs. Dessuten skal visst kronprinsparet dit også, så da må jeg vel oppføre meg deretter. Men det skal bli bra. Jeg gleder meg. Ja.
(nå kan det virke som om jeg ikke har noe sosialt liv i det hele tatt, men det er feil. Problemet er at jeg bare har et sosialt liv i helgene. Det synes jeg er absolutt alt for lite. Herreminhatt, vi lever jo bare en gang?!)
Abonner på:
Innlegg (Atom)