Der jeg bor - nå og da

Inspirert av dette innlegget av RosyCheeks, har jeg nå funnet frem til før-og nå-bilder fra der jeg bor nå.

Sinsenbyen ble bygget på midten av 1930-tallet, på jordene som tidligere tilhørte Sinsen gård. Utbyggerne av området, Brødrene Johnson, hadde fått kjøpt den 170 mål store gården av Schou-familien (Schous plass, Schous bryggeri etc) på tidlig 30-tall. Brødrene Johnsen var driftige, og hadde i tillegg også fått rivningskontraktene på murgårdene i Vika (som måtte vike for nytt rådhus). Ved å få tillatelse til å benytte mursteinen fra rivningen på nytt, kunne utbyggerne fullføre Sinsenbyen på rekordfart. Da den sto ferdig i 1939 hadde den plass til 10.000 nye innbyggere.

Bilde 1 -Bildet over viser Sinsenbyen under bygging. Til høyre (ved den røde pilen) står bygningene til Sinsen gård fortsatt, uvitende om deres snarlige endelikt. Legg også merke til den enorme hagen. Trondheimsveien går oppover til venstre.

Bilde 2. Hovedbygningen på Sinsen gård i 1936, rett før rivning. Dette er det samme bygget som sees i bilde 1. Huset er i sveitserstil og ble oppført av Halvor Schou i 1855 (Halvor Schou var sønn av Christian J. Schou som grunnla Schous bryggeri). Halvor tilhørte hovedstadens sosietet og overklasse, og huset ble mye brukt til fester og tilstelninger for hans venner og kjente fra både inn- og utland. Huset inneholdt også en fantastisk vinterhage, som dere kan se på linken.

Bilde 3. Bildet over viser blokka mi i 1937. De fire, prallelle blokkene i Schouterrassen er bygget i den tidligere hagen til Sinsen gård.

Bilde 4. Utsikt fra Sinsen gård mot Oslofjorden i 1936. Rett før det bygges blokker her.

Bilde 5. Samme utsikt som på bilde 4, men med over 70 års forskjell. Lite er igjen fra Sinsen gård, men bak blokkene står det fortsatt noen store gamle trær som helt sikkert har vært vitne til denne historien.

Kilder: http://www.oslobilder.no/; Oslo 1925-1945;

Fjerne tanker

Dagene hadde vært rekordvarme. Det hadde vært vindstille, og gresshoppene hadde sunget høyere enn vanlig. Tørt var det også begynt å bli. Vi hadde enten ligget i vannet, eller sittet under en parasoll med en kald øl, limevann eller noe annet kaldt for å kjøle ned hodet. Ingen visste hvor mye klokka var, og det var det heller ikke noe behov for. Dagene var evige og hverdagene milevis unna. Den deilige søvnige sløvheten i kroppen gjorde at det var lettere å bare velte ut i vannet i stedet for å måtte reise seg opp. Varmen og heten var din venn og uvenn alt ettersom hva du drev med.

Men så kom de. De svarte skyene. Først kom en sval, urovekkende vind. En merket på fuglene at de fløy annerledes, de fløy for å komme i skjul. Vinden ble kraftigere, et kjølig drag kom over oss. Svarte skyer kom bokstavelig talt med stormskritt.

Og så kom regnet. Tropestormen. Tordenværet, og ikke minst lynet.

Og et av mine bedre sommerminner :)

Løst og fast - i en hast!

Min grandonkel skrev i sine yngre dager dagbok. Ikke ulikt meg selv, selv om hans dagboknotater ikke bærer preg av fyll, forelskelse, hormoner og berg-og dalbanehumør. I hans dagbøker fra ca 1930, som alle har det klingende navnet "Løst og fast - i en hast", refereres det til konkrete værereferater vedr. temperatur og vind. Det ble referert til hva som skjedde i samfunnet, og i tillegg ble all aktivitet som hadde skjedd på gården omhørlig beskrevet. Være seg om vannet hadde fryst, noen av hestene hadde rømt, om husholdersken dro på besøk til en venninne, om hvem som var innom og kjøpte en okse, eller hvorvidt det var dugurdskaffe inne i hovedbygningen eller sidebygningen - alt ettersom hvem som inviterte. Uansett er slik hverdagshistorie gull verdt - og til stor underholdning for oss andre som er oppvokst på samme plassen.

Spesielt skrev min grandonkel daglig gjennom krigsårene. Det er først i ettertid vi har fått vite hva som skjedde bak fasaden av de nøye beskrivelsene av hvem som kom, hvem som gikk og hva som hadde skjedd på gården i løpet av dagen. Og moralen er, dersom det skal være noen moral her i det hele tatt - vel... ikke brenn dagbøkene dine. Basta.

Bildene er fra mitt barndoms kjøkkenbord, og min barndoms spark (eller søster sin, da...)

Aagot

I dag har min farmor navnedag. Farmoren min døde da jeg var ett år gammel, så jeg har ingen personlige minner om henne. Alt jeg vet er fortalt av dem som kjente henne. Skulle likevel ønske jeg visste mye mer. Det er ikke mange som heter Aagot i dag, og det er nok ikke det "kuleste" av de gamle navnene som gjenbrukes flittig for tiden. Søsternavnet Agathe brukes nok i større grad.

Navnet kommer fra det greske adjektivet agathos = god.'

Min farmor satt på Grini under krigen. Det var fordi hun på den tiden var husholdersken på gården til min farfar (den gården jeg selv er oppvokst på). Farfar var gårdbruker og bankmann til daglig, og regionalleder i Milorg i det skjulte. Da krigen var over, giftet de seg - min farfar skriver selv i sine memoarer at de gjorde dette fordi de syntes det var mest praktisk. Jeg håper og tror det også var noen romantiske følelser til stede.

I dag er det også Ågotsmesse, som også kalles Musedagen. I Norge finnes et sagn om en kvinne som het Ågot. Musene gnaget nese og ører av henne, inntil hun ba Gud om hjelp og lovet å holde dagen hellig. I norsk tradsisjon har dagen hatt liten plass, men på primstaven finner vi enten et kors eller en liten mus. (Kilde: Aftenposten)

På bildet sitter min farmor med ryggen til. På den tiden var hun husholderske, og ikke kone. Det finnes omtrent ingen bilder av henne fra yngre alder, noe som er frustrerende. Min farfar sitter innerst og skåler med fotografen. Jeg tipper bildet er fra 30-tallet en gang.

røkelse og ikke myrra

Jeg har de siste dager begynt med en seriøs opprydning av skap, esker, poser og mer. Da jeg var langt nede, innerst i et skap og rotet litt rundt, nådde plutselig en velkjent, nostalgisk duft meg.

Joda, jeg var en røkelsesperson i mine tidligere dager. Jeg kjøpte røkelse over alt. Til og med foreldrene mine kjøpte røkelse til meg når de var ute of reiste. Da jeg var 16 år og av og til var i Oslo, dro jeg til Shangrila ved Østbanetorget som det første jeg gjorde. Da jeg i studietiden min bodde en liten periode hos en gal enke (det er en annen historie!), så ble jeg avkrevd erstatning på en djevelsk stygg kommode fordi jeg hadde oppbevart røkelsen min i skuffen. Selv om damen var gal, hadde hun visstnok ikke ødelagt luktesansen - og hun syntes tydeligvis ikke lukten var like ok som jeg syntes.

Men til det jeg egentlig lurer på - er røkelsesvanen noe som fortsatt bedrives? Eller har duftlysene tatt helt over denne kunstige aromatiske måten å lage stemning på? Er det hipt blant ungdom lenger? Jeg vet denne aromabomben ble brukt til å dekke over smugrøyking og røyking av mer ulovlig stoffer (noe jeg selvfølglig ikke gjorde - bare litt det første). Jeg føler egentlig nå at røkelse var like 90-talls som islenderen var på Frederic var sen 80-talls. Eller er jeg på jordet?

Those were the days

Jeg er glad jeg studerte på et lite sted, nesten kjemisk fritt for vanlige mennesker da jeg for akkurat 10 år siden inntok min første fadderuke, eller faddermåned som det heller var. Vi var beskyttet mot oss selv, og den støyen og faenskapen vi lagde, var kun rettet mot oss selv og ingen andre fikk delskap i dette, verken direkte eller indirekte.

Men her i Oslo? En blir jo flau og smått irritert på de faddergjengene som flyr brølende rundt i byen igjennom og later som om de var russ igjen.