Og da mener jeg ikke i den forstand at jeg er en person som generelt er skeptisk til storbyen, at jeg går med kart i Oslo for å orientere meg, at jeg lukter fjøs, kjører traktor til Oslo S eller er mer enn normalt blåøyd og naiv. (dette er forresten noen helt håpløse fordommer, men jeg trekker de likevel frem for å sette det på spissen)
Jeg er en bondedatter i byen. En odelsjente med ubestemt, midlertidig adresse i Oslo. Du kan ikke se det på meg. Du kan ikke lukte det. Og du kan heller ikke høre det. Jeg har universitetsutdannelse i økonomi og ressursforvaltning, og en bra jobb innenfor offentlig finansnæring.
Jeg har gode og hyggelig kollegaer på jobb. De er over snittet høyt utdannet og i fritiden sin er de opptatt av seiling, sykling, storbyferier og vedlikehold av sommerhuset i Frankrike. De har dyp kunnskap om global økonomi og andre lands politiske føringer og situasjoner. Men er det en ting de ikke har snøring på - så er det hva som faktisk foregår i resten av landet deres - og da tenker jeg hva som skjer nord for Sinsenkrysset.
Nedenfor har jeg sitert en av de første samtalene jeg hadde ved lunsjbordet da jeg startet i jobben min for to år siden (kan ha forekommet annerledes, men det er slik jeg (selvfølgelig) husker den) :
- Ja, hvor i Oslo kommer du fra da? - spurte en kollega meg høflig
- Jeg kommer ikke fra Oslo, men kommer fra Hamar - ikke byen Hamar, men fra bygda utenfor Hamar sa jeg oppklarende.
- Åhh... du har da virkelig ingen dialekt som kunne avsløre det - brøt en annen kollega inn.
- Hehe... nei, det jeg hadde av dialekt er nok regelrett blitt slipt ned i løpet av de siste årene - svarte jeg med gryende dårlig samvittighet til min forkastede dialekt.
- Men Hamar? Er det mot Trondheim? - sa en tredje kollega spørrende
- (?!) Ja, det er mot Trondheim, men det er kun halvannen times kjøring fra Oslo - sa jeg rolig uten å virke for forundret over de nasjonale geografikunnskapene til kollegaene mine
- Åhh.. akkurat. Men bygda er vel temmelig øde og bare fullt av kuer og jorder?
- Nja - det er ikke helt slik, selv om jeg kommer fra gård selv.
- Gjør du??!! - sier en tre-fire stykker i kor
- Ja? - sier jeg litt spørrende - som om det skulle være noe veldig merkelig.
- Kommer du fra en sånn ordentlig bondegård? - spør en kvinnelig kollega entusiastisk.
- Ja.. ?
- Med dyr og sånt???
- Ja, med dyr og sånt.
- Åhhh.... guuuuuud!!! Sååå eksååååååtisk!! - hviner min kvinnelige kollega.
Og slik går no dagan. Og jeg slutter aldri å forundre meg over mange Oslo-folks totale mangel på kunnskap om hvordan det norske samfunnet utenfor Oslo-gryta er. Jeg lar meg stadig forskrekke over at noen faktisk tror det er isbjørner i gatene nord for Steinkjer. Jeg rister oppgitt på hodet når jeg hører folk klager på dyr mat. Jeg kan til dels forstå at ingen vet forskjell på høy og halm. Jeg himler med øynene når noen tror at norske bønder er årsaken til matvarekrisen. Jeg blir fortsatt litt perpleks over hvor intenst hat enkelte Osloborgere har til sauebønder, men som på sin side aldri noensinne har satt sine bein i utmark og i samme åndedrag kan slenge fornøyd en ferdig marinert lammekotelett på engangsgrillen i Sofienbergsparken. Misforstå meg rett - jeg stortrives med å bo i Oslo. Men jeg funderer litt over virkelighetsoppfatningen som mange her i byen innehar.
Nuvel - jeg har nok en del å lære her i byen også.
Det første blir nok å ikke gå hjem fra byen alene om natten.
Den
er vanskelig.