Sinsenbyen ble bygget på midten av 1930-tallet, på jordene som tidligere tilhørte Sinsen gård. Utbyggerne av området, Brødrene Johnson, hadde fått kjøpt den 170 mål store gården av Schou-familien (Schous plass, Schous bryggeri etc) på tidlig 30-tall. Brødrene Johnsen var driftige, og hadde i tillegg også fått rivningskontraktene på murgårdene i Vika (som måtte vike for nytt rådhus). Ved å få tillatelse til å benytte mursteinen fra rivningen på nytt, kunne utbyggerne fullføre Sinsenbyen på rekordfart. Da den sto ferdig i 1939 hadde den plass til 10.000 nye innbyggere.
Bilde 1 -Bildet over viser Sinsenbyen under bygging. Til høyre (ved den røde pilen) står bygningene til Sinsen gård fortsatt, uvitende om deres snarlige endelikt. Legg også merke til den enorme hagen. Trondheimsveien går oppover til venstre.
Bilde 2. Hovedbygningen på Sinsen gård i 1936, rett før rivning. Dette er det samme bygget som sees i bilde 1. Huset er i sveitserstil og ble oppført av Halvor Schou i 1855 (Halvor Schou var sønn av Christian J. Schou som grunnla Schous bryggeri). Halvor tilhørte hovedstadens sosietet og overklasse, og huset ble mye brukt til fester og tilstelninger for hans venner og kjente fra både inn- og utland. Huset inneholdt også en fantastisk vinterhage, som dere kan se på linken.
Bilde 3. Bildet over viser blokka mi i 1937. De fire, prallelle blokkene i Schouterrassen er bygget i den tidligere hagen til Sinsen gård.
Bilde 4. Utsikt fra Sinsen gård mot Oslofjorden i 1936. Rett før det bygges blokker her.
Bilde 5. Samme utsikt som på bilde 4, men med over 70 års forskjell. Lite er igjen fra Sinsen gård, men bak blokkene står det fortsatt noen store gamle trær som helt sikkert har vært vitne til denne historien.
Kilder: http://www.oslobilder.no/; Oslo 1925-1945;
2 kommentarer:
Interessant innlegg! Jeg er egentlig imot ensidig fortidsromantisering: verden endrer seg, og opprettholdelsen av f.eks tradisjoner eller steder bare for prinsippets skyld kan være rett og slett usunt. Når det er sagt, er det likevel ikke tvil om at det er lett å bli litt vemodig når man ser sånt. Kanskje fordi den totale endringen og bruddet fra én verden til en annen var så plutselig, nesten brutal? Jeg tror folk trenger å beholde enkelte holdepunkter til fortida, for i det hele tatt å ha et perspektiv på nåtida. Kanskje er det sånn at det er lettere å forsone seg med forandringer og tapt tid når det skjer gradvis, slik at menneskene som berøres kan bruke tid på å fordøye endringene, og reflektere over hva som blir borte og hva som er nytt?
Takk for det!
Noen (mange) ganger tar jeg meg i å være en litt for ensidig fortidsromantiker, men prøver å være litt flinkere til å se i større perspektiv - for vi lever jo tross alt i samtiden og ikke fortiden. Og jeg tror du absolutt har rett når det gjelder å ha holdepunkter i fortiden for å ha perspektiv på nåtiden. Likevel mener jeg en økende bevisstgjøring blant folk om hva som "har vært" og "hvordan ting var" i nabolaget sitt vil skape engasjement og forståelse. Hva med å f.eks ta inn en liten bolk om lokalhistorie inn i historietimene på skolen? Da er det kanskje ikke bare de ensidige fortidsromantikerne som hyler når det skal rives en fullgod 1700-tallsbygning fordi det er billigere å bygge et nytt lignende bygg, eller når det hogges friske, flere hundre år gamle trær som tidligere utgjorde f.eks en allé og dermed også en historie rundt den veitraseèn, men hogges nå fordi veien går et nytt sted og trærne skygger for de nye kontorlokalene til et eller annet firma.
Når det skal forandres noe, så synes jeg det vært fint om nytt og gammelt gikk hand i hand.
noen vaktbikkjer tror jeg lokalmiljøet trenger uansett.
Legg inn en kommentar