søndag, mars 15

Færra vekk...

Denne bloggen har blitt min dårlige samvittighet.
Eller - akkurat nå er den bare en av mange dårlige samvittigheter jeg bærer for tiden.

Jeg har dårlig samvittighet for å ha måttet nedprioritere venner, kjæreste, venner jeg ikke ser så ofte, fysisk fostring, og ikke minst familie. Ikke har jeg sett katten vår på gud hvor lenge heller. Jeg føler jeg bare er med i en bølge som jeg ikke helt vet hvor skal ta meg hen. Altså for å si det lettere; jobben min tar absolutt all tid og krefter for tiden.

Det er ikke det at jobben min er kjedelig - nei, langt i fra. Den er spennende og altoppslukende. Midt oppi det hele tror jeg plutselig at jobben min er den viktigste i verden, noe den absolutt ikke er. Og jeg ser nå faretegnene på en slik person jeg absolutt ikke ville bli.

Jeg husker ikke sist jeg dro ut for konsert og øl på en hverdag, jeg husker ikke sist jeg vasket i leiligheten min, jeg husker ikke sist jeg lagde middag hjemme. Jeg har f.eks. ennå ikke prøvd vaffeljernet jeg fikk av søsteren min for snart to år siden.

Men nå reiser jeg bort. Jeg stikker til Mexico. Det skal bli deilig. Det er dog i forbindelse meg jobb, så jeg kan ikke slå meg helt løs. Dessuten skal visst kronprinsparet dit også, så da må jeg vel oppføre meg deretter. Men det skal bli bra. Jeg gleder meg. Ja.

(nå kan det virke som om jeg ikke har noe sosialt liv i det hele tatt, men det er feil. Problemet er at jeg bare har et sosialt liv i helgene. Det synes jeg er absolutt alt for lite. Herreminhatt, vi lever jo bare en gang?!)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Så kult! God tur! Det hender seg man trenger å komme ordentlig vekk fra hverdagen for å ta en vurdering av ståa :) Blir bra det! :D

Gutt (29.45555555) sa...

Hvis du nedprioriterer venner, faller vel de inn i gruppa, "venner jeg ikke ser så ofte". Og ettersom du nedprioriterer den gruppa også, så risikerer man å bli nedprioritert TO ganger. Det kan føles tøft..

frikke sa...

Gutt(29,46 - jeg liker å runde av):
Du påpeker her noe essensielt som jeg ikke har tenkt på før nå. Jeg forstår at dette må føles hardt. Men som et plaster på såret - i de tider da jeg skal prioritere disse vennene, så blir dere kanskje dobbeltprioritert?