Bleikliruggen 1987-2007

Ruggen og meg i Nybusjøen, fra rideleiren i 1993

I dag fikk jeg vite at gamlehesten min ikke lever lenger. Jeg har følgelig vært klar over at det er en tid for alle, men det kom mer følelser enn jeg hadde ventet da jeg først fikk vite det. For de som har lest dagboknotatene til Frikke 16 år, så kan jeg jo si at Ruggen var det eneste levende vesenet som fikk den samme informasjonen som dagboka mi fikk; om ikke mere. Altså var han en viktig støttespiller for en usikker sjel gjennom ungdommens herjinger. Vi fikk ham som føll i 1987 og han var hos oss til 2000. I 1994 fikk vi en bestekamerat til Ruggen, og han het Corniche og var varmblodshest i motsetning til Ruggen som var kaldblods. Ulikhetene til tross, så var disse to uatskillige fra første møte og veldig avhengige av hverandre. Det var derfor spesielt artig for meg og min søster, etter å ha fått papirene på sistehest, å finne ut at begge hestene våre var født på samme dag, 18. juni 1987.

I 2000 ble begge to, grunnet studier, solgt til en familie på en gård i nabobygda. Vi var veldig glad hestene fortsatt fikk være sammen. I dag er begge to borte, noe som er trist, men ganske naturlig. Vi vet de hadde det veldig bra der de var på slutten av livet sitt. Og når tiden var inne, slapp de slakteri, og ble i stedet avlivet i rolige omgivelser der de trivdes best, -på beite med hodet ivrig nede i en gresstust.

Jeg har savnet han mye, gamleruggen er fortsatt ironisk nok stadig en superhelt og livredder i drømmene mine. Jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte ham mer de senere årene. Det er flere år siden sist nå, og akkurat det gnager meg langt inne i hjerterota. Men nå er det for seint. Så nå er jeg bare veldig, veldig trist.

Her er Corniche fremst, mens hodet til Ruggen skimtes helt til høyre.