Jeg kommer fra bygda, og da jeg var liten var det ikke så mange barn å leke med rundt der vi bodde. Det ble stort sett med lillesøsteren min som var bare ett år yngre. Greit nok det. Men en dag på barneskolen fikk vi besøk i klassen av et ungt par. De het Solvår og Egil og hadde startet kirkeklubb i bygda. De fortalte at alle som ville kunne være med i Kirkeklubben, og at der kunne vi tegne, male og lese bøker. Dette slo jo selvfølgelig jeg og min søster til på. Rene himmelen for oss som ønsket andre å leke med.Hver onsdag møtte vi opp i kirkestua for å tegne og for å få høre eventyr (les: bibelhistorier). Noen andre barn fra klassen var med de første gangene, men etter tredje uken var min søster og jeg de eneste som møtte opp til kirkeklubben. Vi tenkte ikke noe videre over det, og møtte trofast opp hver onsdag i et par måneder etterpå. At våre lekekamerater nå var et voksent, kristent par, tenkte vi ikke videre på.
Våre foreldre er langt fra spesielt religiøse, og syntes nok det var litt spesielt at småjentene deres så ut til å like denne kristne rammen for lek såpass godt, spesielt når de andre barna i bygda fant det artigere å drive med slalåm, fotball og korps. Det gikk nok også et og annet ertende ord på bygda over de pertentlige frøknene de hadde oppdratt.
Etter et par måneder skiftet møtene i Kirkeklubben fra å være i kirkestua til å være hjemme i huset til dette unge, kristne paret. Det var fortsatt kun min søster og jeg som møtte opp til disse, totalt uvitende om den indirekte, kristne påvirkningen vi fikk gjennom leken vi lekte og eventyrene vi ble fortalt. Og det tok vel ikke så lang tid etter dette at foreldrene våre skjønte "hintet" og sa pent til oss at Solvår og Egil skulle bli en familie, og at vi nå dessverre måtte slutte i Kirkeklubben.
Jeg husker senere at våre foreldre fortalte at Solvår og Egil hadde flyttet til Nord-Norge. Det eneste vi har igjen fra tiden i Kirkeklubben, er et hjemmelaget veggteppe, som vi laget av strie og filt, og som forestiller både palmesøndag, julaften og 17. mai på vår egne sjarmerende måte.
3 kommentarer:
Du får oss jo til å høre ut som at vi var noen venneløse stakkarer da vi var små. Personlig ble jeg med i kirkeklubben fordi vi skulle få "en overraskelse" hvis vi ble med (boller og brus). Hvorfor vi fortsatte aner jeg ikke. Enda godt at jeg ikke skjønte noe særlig av budskapet de prøvde å formidle så jeg ble sikret et liv utenfor kristendommens klør.
Btw, et stykke ut i historien høres nesten hele opplegget litt vel tvilsomt ut.
Er ikke helt sikker på om jeg forstår dette som et godt eller dårlig minne :)
Betty
Betty: Hehe - er jammen litt usikker selv hvorvidt det er et godt eller dårlig minne. Men det er i allefall et minne.
Men per i dag er det vel kanskje et godt minne, i allefall med tanke på hvor mye vi har ledd av Kirkeklubb-historien i etterkant.
Søs: Joda, enig at historien kan fortone seg litt tvilsomt etterhvert. Men kan være bunnet i en misfortåelse + at jeg husker jo det jeg vil huske. Men du har rett, de lokket oss med en overraskelse. Det hadde jeg rent glemt. Tror vi var "trofaste" hver onsdag pga "overraskelsen" vi trodde skulle komme.
Legg inn en kommentar