Om fornuft og de fornuftige

Nils Chr. Geelmuyden skrev i Morgenbladet for mange år siden noe som har gjort at jeg i de siste dagene har fundert litt på meningen med å være så fordømt fornuftig hele tiden. Han skriver:

"Fornuftige mennesker ynder å tro at fornuften skaper verdier. Fornuften skaper ingen verdens ting. Hvor mange ganger i sine skjeve livsløp er ikke skapende mennesker innstendig blitt oppfordret til å ta til fornuften. Hadde Ibsen tatt til fornuften, ville han blitt farmasøyt i Grimstad. Men det er fornuften som skaffer penger, vil noen innvende. Nei, selv ikke det er fornuften i stand til. Fornuften har lært på skolen at den skal gjøre som alle andre. Derfor starter den ingenting. Den har hverken det mot eller fantasi som kreves. Den eier ikke dristighet. Fornuften vil ikke skille seg ut, da den vet at det innebærer omkostninger. Rikdom, berømmelse og kjærlighet tilkommer bare de ufornuftige, de som er vettløse nok til å gjøre det motsatte av alle andre. Fornuften vet ikke hva kjærlighet er. Den er av et annet stoff, og hører en annen verden til, men det gjør ingenting, så lenge kjærligheten vet at fornuften er noe av det aller verste som kan hende. Det er virkelig ikke stort man kan bruke fornuftige mennesker til. De kan med vekslende hell brukes som forvaltere og ryddemannskaper. Bestandig er det drømmerne, fantastene og svermerne som viser vei, og som redder oss. De tilhører et av de største mysterier som finnes: At de gidder. Det ville aldri fornuftige mennesker funnet på."

Nils Chr. Geelmuyden, Morgenbladet - funnet sitert i boken "Gamle hus - vern, valg og muligheter" av Else Rønnevig